Takk for gratulasjonen for den tobeinte kattungen.
De firbeinte tar det på strak arm (pote). De var litt forundret over de underlige lydene til å begynne med, og måtte jo til stadighet inspisere nye ting og lukter, men nå gir de egentlig bare blanke.
Det er lite sjalusi - de forstår nok at babyen stiller i en litt annen kategori enn dem selv - at det rett og slett er et menneske, men innimellom er det litt sår mjauing når de ikke får vår fulle oppmerksomhet med en gang. Det er spesielt Lille Blå som er såret og hun prøver ofte å legge seg mellom meg og babyen - men det er alltid snikende, aldri offensivt.
Tante Sur freste litt den første uka når hun ble overrumplet over at babyen var på fanget mitt når hun selv ville kose, men det har hun sluttet med. Nå bare overser hun junior med største arroganse...