Min mening er:
Puppy mills er forkastelig - mer enn det er det ikke å si om det. Og hvordan slike "oppdrettere" tror at de kan få harmoniske individer uten skikkelig menneskelig kontakt er et mysterium av de store. Men jeg mistenker at ved slike oppdrett er det kun King Cash som regjerer.
Når så det er sagt, så er jeg imot menneskeliggjøring av dyr av den enkle grunn at jeg tror vi dermed gjør dyrene en bjørnetjeneste. Det betyr ikke at vi ikke skal inkludere dem i det felleskapet en familie er - og det er vel det man kan definere som en del av familien.
Og jeg kan sladre om at ingen har flere firbeinte "familiemedlemmer" enn Gucci...
(Bursdagskake, blomster, duk på bordet - I rest my case!)
Jeg er den første til å bryte min egen regel - hos oss er kattene en del av barneflokken på godt og vondt. Jeg kjefter like høylydt på dem som på de tobeinte, og jeg tar meg stadig i å prøve å forklare hvorfor de ikke kan gjøre ulike ting...
Og jeg griner like voldsomt hver gang en kattunge selges - jeg er nemlig dypt og hellig overbevist om at ingen kan elske dem høyere enn jeg gjør. Jeg tar det også som en personlig fornærmelse når de ikke kjenner meg igjen når vi treffes på utstillinger...
Enkelt og greit: jeg er Mamma med store bokstaver.
Derfor er det vanskelig for meg å omplassere voksne individer. De er jo "mine" barn, og jeg vil dem ikke noe så vondt som å "skyve dem vekk/såre dem"... Samtidig har jeg selv tatt i mot og elsker flere omplasseringskatter til oss - uten tanke for at disse kattene skulle oppleve dette traumatisk...
Selvmotsigende de lux rett og slett...
Nå er vi kommet til det punkt at vi ser at noen av de voksne rett og slett ikke trives i flokk - det blir for mye kiving. Det er mest støynivået det går ut over (angrep er tydeligvis det beste forsvar) - men det skaper uro i resten av flokken.
Så for oss er det nå reellt å måtte omplassere noen av de store ungene mine...
Og i og med at jeg er den første til å fronte at dyrets beste går foran mine egne ønsker, så er jeg nødt til å innse at der finnes mange gode, snille, elskelige mennesker der ute som vil gjøre livet til mine katter til små paradis...
Men å forkaste dem fordi de ikke er bra nok, oppbrukt etc - Nei, ikke f...!
(Tante Sur burde nok ha flyttet, men så ondt vil jeg ikke noen stakkars uvitende sjeler...

)