tanker om å være oppdretter.
Som dere sikkert har fått med dere, så har ariina (abyssiners katt) bodd hos meg en stund. Gjennom så godt som hele drektigheten, og bor her fortsatt.
Å ha en gravid pus i hjemmet var en koselig opplevelse. Ariina var veldig kosete og elsket å bli koset på magen. Hun kunne ligge på ryggen og brife så stolt med den fine store magen sin. I tillegg holdt hun kontroll på de to andre villstyringene i heimen.
Forrige søndag kom kullet. Det tok lang tid, og vi måtte til dyrlegen for å få fortgang i fødselen, pusemammaen var utslitt. Det kom kun èn kattunge, men gleden var stor da den var levende. Nye bekymringer kom da vi kom hjem og Ariina bare lå på magen og pusebabyen ikke fikk mat. Det viste seg at hun kun trengte litt hvile, for etterhvert tok hun kattungen til seg. Ariina flyttet etter noen dager ut i stuen sammen med oss andre siden hun ikke likte å være alene. Hun bestemte selv at pusebabyen skulle bo under sofaen, så da var det bare å rigge til med ulltepper og pels. Ariina kunne nå være sammen med oss andre og likevel ta seg av babyen. Når babyen peip, så gikk hun under sofaen og matet og stelte den. Hvis den kravlet seg bort, tok hun den i nakkeskinne og bar den forsiktig på plass.
Tirsdag morgen ble jeg vekket av sønnen min klokka 5 om morgenen. "mamma, jeg har så vondt i magen, og jeg er kvalm." Så fulgte det timer med magestryking, løpe på kjøkknet og lage alt mulig og drikke, spying, frysing og kos. Med andre ord en helt vanlig "sykt-barn-dag" Når det fæleste var over gikk vi fra fra sykeseng til sykesofa.
Da vi flyttet oss ut i kom tiden for å sjekke på pusebabyen. Der lå den helt stille sammenkrøket. Det er jo viktig med kontakt, så jeg tok den opp for å kose litt med den og snakke litt. Det var så vidt den rørte på seg, og det kom bare et enslig lite pip. Den var ikke "nyslikket" i nakken, litt klissete der. Og huden mellom magen og beina var bare skinn. Og kattungen var kjølig. Dehydrering var det første jeg tenkte.
Pusemammaen fant jeg gjemt under sengen min, hun ville ikke inn til oss. Jeg tror hun visste at noe var galt. varmeflaske ble laget og kattungen innepakket. og aldri før har jeg kokt vann så fort, sterilisesrt en kattetåteflaske og varmet litt geitemelk. Jeg fikk bittelitt i babyen, og håpet den skulle kvikne til litt. Jeg fortsatte, og nå var det sukkervann for mer væske og litt ekstra energi. Men pusebabyen var nå blitt for svak til å svelge. Jeg ringte til dyrlegen, og de sa jeg kunne komme om 40 minutter. "40 minutter? Denne kattungen lever ikke i 40 minutter til uten hjelp." Jeg tror dama skjønte at det var alvorlig, for hun sa at de kunne heller utsette timene til de som var der og skulle nå. Så jeg fikk guttungen i en joggedress og gjemte pusebabyen inni genseren min inntil kroppen slik den skulle holde varmen. I bilen skulle junior holde katten slik jeg kunne kjøre. Da var kattungen død. Den telefonen jeg hadde håpet jeg aldri måtte ta til katteeieren måtte jeg nå ta.
Vi var to triste tobente som gikk inn i leiligheten igjen. Pusebabyen ble lagt oppå et klede oppå varmeflasken slik at de som ville kunne si farvel til den. Soul og Rosita var begge borte hos den, og denne ene gangen freste de ikke eller skvatt tilbake. Det kom noen tårer fra husets yngste tobente, og det ble en lang prat om naturens gang, den sterkestes overlevelse, at det kunne være at pusebabyen var syk uten at vi visste det, og så videre.
Når mørket kom tok jeg med meg kattungen i kledet og en spade, og gikk ut for å begrave pusen. Da graven var dyp nok og pusen lagt ned i den kom det noen tårer hos meg også, og jeg ønsket den lykke til på den videre reisen og at vi var glade for den tiden den hadde vært hos oss. At vi var glade i den og at det var trist at den måtte dø sa altfor tidlig.
Tenk hvis ikke Andreas hadde fått omgangssyken. Da hadde jeg som vanlig sett til kattungen om morgenen før jeg skulle på jobb. Da hadde jeg kanskje rukket å hjelpe den til å overleve. Jeg kunne gått til dyrlegen med en eneste gang i stedenfor å gi den litt drikke selv. Kanskje jeg burde gitt den litt tillegg som suplement i tillegg til morsmelken helt fra den var født? Men den var jo blitt så rund og god og aktiv. Kanskje den ikke var varm nok siden den var enebarn? Men det var jo ull og pels, og uutholdelig varmt inne pga ovnene var på, og kattemora lå jo sammen med den nesten hele tiden. tenk om, tenk om, tenk om. Hva hvis om atte dersom.
Så da sitter jeg jo igjen her da. Med to katter, en unge, en hamster og en katt på lån. Ingen pusebaby hos oss lenger. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kan gå rundt å tenke at det er min skyld at kattungen ikke klarte seg, og at slike setninger som dem i avsnittet ovenfor ikke fører til annet enn deprimerende tanker.
Poenget med dette innlegget er at jeg har to katter, og èn har jeg tillatelse til å bruke i avl hvis jeg skulle ønske dette. Rosita har avlsforbud og er reg i stamklasse 2, hun er kun kosekatt. Men hvorfor skulle jeg ville ha oppdrett? det er tidkrevende, kan fort bli dyrt og er ufattelig trist ved dødsfall, selv når babyene er unge. Men på den annen side vil jeg tro det er en stor glede og masse kos med små krabater som snur opp ned på tilværelsen og klatrer i gardinene. Som koser med deg og er bare helskjønne. Katter og spesielt abyssiner og somali interesserer meg mye, og kan vel karakteriseres som en hobby siden jeg leser om dem og reiser på utstilling, og generelt sett styrer med dem. I tillegg er det også en livsstil, siden jeg må ta hensyn, ta dem med på tur og de er en del av hverdagen. Nei, det er ikke bare bare å drive med katter, og jeg har veldig blandede følelser når det gjelder å drive med oppdrett. Ikke det at jeg har hatt noen umiddelbare planer om det uansett, men muligheten er jo tilstede.
